Med føttene godt plantet i vinduskarmen sitter jeg og ser ut. Jeg ser en islagt innsjø og noen fjell. Disse fjellene ruver ikke over landskapet, men kapsler det liksom inn, sperrer for håpet om en horisont. Det er noen hus, ikke voldsomt mange, men nok til at det kan bo noen tusen mennesker her. Jeg ser hovedveien, som akkurat nå i morgentimene mellom frokost og lunsj er lite trafikkert. Jeg har sett en buss, en varebil og et par personbiler. Jeg har tatt meg selv i å lure på hvor de forskjellige bilene er på vei og hva de som sitter inni bilene tenker på. Jeg tenker godt på do, men jeg tenker nok aller best i bil.
Jeg kan se togskinner. I løpet av dagen passerer det persontog i begge retninger, men de mest imponerende togene er godstogene. Jeg er rimelig sikker på at de togene kan bli inntil 1000 meter lange. Det jeg ofte lurer på er om innholdet i kontainerne samsvarer med logoen på utsiden. Det er mye øl som går mellom disse to byene toget trafikkerer. I tillegg er det særlig en kaffeprodusent og en lavpriskjede som går igjen. DS Schencker transporterer mye gods, men det er sannsynligvis fra mange ulike kunder.
Hvorfor har jeg ikke skrevet så mye før egentlig? Det har begynt å gå opp for meg nå. Noen har spurt om det er fordi jeg er redd for hva andre vil tenke, men det er feil. Jeg frykter heller hva som vil komme frem. Hvor vil teksten lede meg hen? Det er skummelt. Jeg har ikke våget og jeg vet ikke en gang om jeg våger det nå.
Jeg trakter en liter kaffe og drikker alt selv i løpet av to timer. En minibuss kjører på hovedveien og jeg lurer på hvor de skal og om det i det hele tatt er noe flertall å snakke om. Det islagte vannet forteller en historie om stillhet, men ikke stillstand, alt er i bevegelse, tiden går, det er sånn vi blir eldre. Jeg har blitt eldre. Du også.