La meg fabulere. La meg gjøre det. La meg i fred. Eller: ikke la meg i fred. Les gjerne. Les: les. Les: gjerne. La meg likevel fabulere. For eksempel kan jeg fabulere mens jeg henger opp klær, ja, jeg tar ned de tørre klærne, bretter de forsiktig sammen og legger de i hauger i kleskurven. Så henger jeg opp de nyvaskede, våte klærne, og mens dette skjer tenker jeg på Thranes metode. Novellen. Endelig! Endelig har jeg lest den. Og jeg vil lese mer. Om den. Om den vil jeg lese. Men jeg har begynt å fabulere. Jeg tenker på New York, anno 2004, jeg tror det var 2004. En avlang kinosal på Manhattan, ikke langt fra Ground Zero, en film av Gus van Sant (Gerry), som var del av dødstrilogien, men jeg visste ikke det da. Og Times Square. Internettkafeen og Virgin Megastore. Der jeg kjøpte et Goo Goo Dolls album. Og hotellet på Manhatten med en liten inder med stresskoffert. Coca Cola-bokser med sugerør pakket inn i papir. Tv-serier på TV med reklame hvert kvarter. Gåturer på Manhattan. Himmelen. Alle bildene jeg ikke tok. Jeg henger opp klærne og fabulerer om at jeg skal skrive dette ned, og jeg tenker på alle filmene (DVD, Bluray) som jeg skulle liksom rydde opp i, men i stedet fikk en idé om at jeg kan skrive en tekst om hver film. Om når jeg først oppdaget de, når jeg så de, med hvem (eller alene?), og hva som skjedde med meg. På vei til søppeldyngen med min kone sier hun at hun ikke har møtt noen andre enn meg som har så mange idéer og aldri gjør noe ut av de.