Katten
Den første dagen gjemmer han seg for oss, skvetter liksom litt til bare vi nærmer oss. Vil helst bare spise og sove.
Den første natten må han ligge på rommet vårt fordi han mjauer så høyt på kjøkkenet.
Han hopper på stoler. Sover på stoler. Setter seg på kjøkkenbordet. Jeg tar ham forsiktig ned og sier Neeeei.
Den andre dagen er han alene på kjøkkenet i flere timer mens vi er på arbeid. Han sover stort sett under kjøkkenbordet, jeg kan se det på et kamera jeg har montert. Det er en radio påskrudd på en svensk kanal. Katten talar snart svenska.
Nå ser han på meg, han sitter bak skjermen og glor på meg som glor inn i skjermen.
Den tredje dagen våkner jeg og håper på litt fred, men han mjauer, først fordi han vil ha mat, så fordi han vil ha kos. Han kommer opp i fanget mitt, legger seg til, jeg stryker ham over pelsen og han begynner straks å male.
Det var egentlig stillhet og fred jeg ønsket meg. Ungene skriker fra etasjen over mens de spiller FIFA21. De har lært å hyle av Victor Sotberg.
Katten slår på tastaturet. Er det en forfatterkatt? Han må være det. Det har jeg ikke alltid ønsket meg, men jeg kan godt slå meg til ro med en forfatterkatt.
Nå mangler bare stillheten, freden.