Jogger meg en tur i solen, med a-ha i ørene. Lifelines-albumet. Jeg husket det som muntrere, men det er et nedstemt album. Etter 10km vurderer jeg å sende kameraten min en melding om albumet, men så tenker jeg at jeg må skrive en hel bok om albumet. Det får bli en annen gang. Det raser idéer gjennom hodet mitt, rett som det er.
Leser The Paris Review, intervju med Rachel Cusk. Jeg fant en av bøkene hennes på en bokhandel på flyplassen en gang, tror jeg har skrevet noe om det et sted, men den gang visste jeg ikke hvem hun var, og ante ikke at boken jeg hadde kjøpt var den siste i en trilogi. Nå har jeg notert meg flere bøker av henne jeg må lese. Det er en eller annen rød tråd i Knausgård, Espedal, Aasvik, Cusk, et eller annet er det.
Her en kveld ble jeg spurt om jeg hadde klart å ikke lese bøker en hel uke. Jeg tolket det som et angrep, men vi har snakket om det, og det var ikke ment som et angrep.
Når Morten synger refrenget i Forever Not Yours, tenker jeg på dette stedet, og at jeg skal synge refrenget høyt mens jeg kjører flyttebilen ut av kommunen.
I'll soon be gone now Forever not yours It won't be long now Forever not yours
Jeg er ikke sikker, men jeg tror de beste dagene er de jeg rekker å skrive noe – et eller annet – før dagen virkelig starter. Det ble ikke sånn i dag, og dagen ble ikke tidenes beste heller, men solen skinte og jeg fikk brukt kroppen.
Tvilen, jeg tenker på tvilen til Marguerite Duras, hele tiden, fordi den nå er der hele tiden, tvilen over hvor meningsfullt dette egentlig er. Intetsigende, tenker jeg, får lyst til å slette et avsnitt, en tanke, fjerne en time av livet, eller dager, fjerne hele dager, være meg selv et annet sted, være en annen på samme sted, jeg vet ikke, det må ut, men det må ikke ut, om du skjønner hva jeg mener.
Hvem er du?
Det er et lite knippe mennesker jeg velger å kalle venner, og jeg vet det er dumt å være så kategorisk, men jeg skiller mellom venner, bekjente, nettverk, folk, kjipinger ogsåvidere. I dag hadde en bekjent bursdag. En annen bekjent, som først introduserte meg for han med bursdagen, sendte meldinger i hele går, ville gjøre noe ut av det, selv om det ikke var en rund dag. Og hallo, det er Korona-tid, og dessuten er vi ikke barn. Vi har alle familier. Jeg ble i dårlig humør av hele greia. Det verste er at han som har bursdag godt kunne ha vært en venn, hadde det ikke vært for den bekjente som introduserte oss. Han er slitsom, og jeg kommer meg ikke forbi ham, hvis jeg vil bli venn med bursdagsbarnet.
Jeg savner vennene mine. Som tidligere nevnt, jeg ringer de aldri.
You never say hi, you never say much You never make an effort to stay in touch I got this feeling something happened here
Det er virkelig sprøtt hvor bra det albumet er. Det er ikke mye tess å løpe til, men noen ganger er ikke farten det viktigste.
Kan jeg skrive meg ut av all elendigheten eller må jeg konfrontere den? Hva er egentlig det aller viktigste i livet? Hva er det viktigste for meg? Hvordan kan det ha seg at jeg ikke har svaret på de viktigste spørsmålene?
Dette er mer terapi enn noe annet jeg har vært borti, men jeg skulle ønske jeg snart tok fatt på den virkelige teksten. Teksten i form av Livet. Teksten i form av Romanen. Teksten i form av Svaret. Løsningen. You-name-it.
Du skulle ha sett lyset nå, det er vakkert, og jeg tør nesten ikke innrømme det, jeg er livredd for å innrømme at noe av det jeg ser rundt meg her er fint, men jeg prøver å si noe om naturen, ikke så mye om stedet. Hva er det med meg og steder? Som om steder betyr noe?
Før i dag så jeg ut av vinduet og tenkte at etterkrigs-arkitekturen er problemet, den er uinspirerende og deprimerende. Lave trehus, like firkanter, hvite, brunsvarte, men det er selvfølgelig tull – og jeg er ikke Gaute Brochmann.
Det er jeg som er problemet. Et eller annet sted i meg finnes løsningen. Jeg tror ikke noe på det, men jeg skriver det. Det første tror jeg på, men ikke det andre. Jeg vet at det er jeg som er problemet, men jeg vet ikke at det finnes en løsning. Jeg har ikke formulert problemstillingen tydelig nok.
Noen av tingene jeg liker: – å hente posten – å kaste ting – å drikke – å lese – å skrive
Før likte jeg også å se filmer og tv-serier, jeg ser fremdeles mye av det, men jeg liker det ikke på samme måten som jeg en gang likte det. Nå liker jeg bedre å lese, selv om jeg alltid har likt det, men nå liker jeg det enda bedre, akkurat som drikkingen. Jeg drikker ikke mye, aldri på søndag, aldri på hverdager, men nesten alltid på fredager og lørdager. Bare nesten. Jeg foretrekker smaken av øl fremfor smaken av vin. Jeg liker effekten av vin. Jeg kan drikke en gin & tonic hvis noen lager den til meg, men jeg må ikke ha sprit. Jeg liker Jägermeister. Mamma sin stemme er i hodet mitt, hun sier jeg kaster bort talentet mitt, onkelen min sin stemme er i hodet mitt, han sier det fragmentariske ikke er godt nok, han er en tilhenger av Kjærstad, men jeg bare skriver ord for faen, la meg være i fred – uten at du lar meg være i fred.
Det skal visst komme en film om a-ha. Kinoene er stengt. Alle snakker om at et av symptomene på Covid-19 er at du mister luktesansen. Det er en eller annen lukt som har festet seg i nesen min i dag, minner om steke-os. Jeg prøvde å kamuflere den ved å ta skjegg-olje under nesen, men det hjalp ikke.
Hvordan kan jeg reklamere for innholdet her og tjene penger på det? Jeg bør ikke det. De må ikke finne meg. Dette er ikke meg. Jeg er meg.
Hvorfor er jeg så redd for å bli avslørt? Og da mener jeg avslørt på så mange nivå at jeg kunne ha skrevet bok om det.
Jeg liker måten Morten nærmest rapper på Did Anyone Approach You? Og jeg liker refrenget.
Hopeless It's not hopeless Doubtful But not hopeless at all
Jeg er egentlig veldig takknemlig, men klarer ikke å si det. Jeg er egentlig veldig redd, men tør ikke si det. Jeg er noen ganger veldig glad, men har ikke ord til å uttrykke gleden. Jeg kan være veldig tungsinnet, men forteller aldri noe om det. Jeg har med meg mye fra barndommen, men jeg aner ikke hva det er, og jeg tror det er best å ikke røre det. Hvor ille kan det være? Det er sikkert ikke noe galt med meg, forteller jeg meg selv. Jeg har god funksjon og få symptomer. Noen vil nok påstå at jeg er velfungerende.
Ødelegger jeg for meg selv? Og hvis jeg gjør det, er det med vilje? Hvis det ikke er med vilje, hva sier det om meg? Og hvem sier noe om meg?
Finnes det noen som har det lett og trives med det? Kjenner jeg noen sånne? Kjenner jeg noen? Kjenner noen meg?
Jeg gruer meg til å legge meg. Jeg gruer meg til å stå opp. Jeg gleder meg til å lese en fin bok igjen. Jeg gleder meg til jeg har det litt bedre enn dette. Jeg avslutter her.