Jeg tar to øl og skriver “Think like a spy” på baksiden av en brun konvolutt. I dag delte noen en setning med meg. En setning jeg ikke kan dele her eller noe annet sted. Jeg lovte. Setningen ble delt i sammenheng med en samtale om nettopp setninger. Den første setningen. I bilen på vei til jobb leser jeg inn setninger i diktafonen min, setninger jeg kanskje kan få bruk for senere. Think like a spy.
Det er jeg ikke. Spion, altså.
T kommer. Det er andre gang. Første gang for å melde et ønske om innløse avtalen vår. Andre gang for å understreke at nå er det på tide å innløse avtalen vår. Jeg ble tatt på sengen. Etter samtalen må jeg tenke godt og lenge på hvilken avtale vi egentlig gjorde. Avtalen er ikke skriftlig. Avtalen er ingen avtale. Avtalen var setninger. Ord.
Think like a spy.
Jeg kan trenere. Jeg kan akseptere. Jeg kan bruke makt.
Think like a spy.
Jeg skriver med vilje ikke setningen her. Det kan hende jeg er med i et spill. Et spill jeg ikke vil spille. Jeg nekter, men har ikke valg. Jeg tar to øl og skriver “Think like a spy” på baksiden av en brun konvolutt. Hvorfor er den brun?
Det er vanskelig å være helt sikker på hvem jeg skal stole på.