Jeg tar en pause noen dager. Det betyr at jeg ikke ringer broren min. Han snakker mye om seg selv. Det gjør jeg også, men ikke til han. Jeg kjører frem og tilbake til jobb. Dag etter dag. Jeg trenger styrke annen hver dag. Jeg løper på møllen de andre dagene. Det er for mye å gjøre. For mange tanker. Jeg finner ikke roen. De sier: pust. Jeg puster, men ikke sakte nok. Jeg er ivrig. Jeg ivrer. De spør og jeg svarer.
Det var ikke dette jeg skulle skrive. De to-tre første setningene var etter plan, men så sklir det ut. Jeg har dessuten ikke tid. Jeg er på vei til noe annet. Et annet arbeid enn det skrevne ord.
Har jeg fortalt Amatør-historien? Jeg husker ingenting. Det er flere amatører. Det er historien om at jeg ser Oasis-dokumentaren og sender en e-post til et amatørteater og setter meg på venteliste. Jeg vil være amatørskuespiller. V peker og ler. Amatør, sier han. Du er en amatør! Så er det historien om at jeg leser avisen, sikkert Morgenbladet (som jeg nå har sagt opp, og de ringer og maser – og maser). En eller annen elitistisk type skriver en notis i avisen og nevner i en bisetning at han abonnerer på Amatør. Et tidsskrift med begrenset opplag – for de som vet. For eliten. Jeg googler og finner ut av det. Jeg vippser redaktøren. Noen uker senere dunker hele årgangen (inneværende år) i postkassen. Jeg viser det til C. Se her, sier jeg! Jeg er en del av eliten. Jeg blar gjennom januar, februar, mars, april, mai osv. Jeg sjekker hvem som har skrevet. Det er mange kjente navn og mange ukjente navn. Så sperrer jeg øynene opp. Det er naboen! Naboen er ingen kjendis. Naboen er en som aldri smiler. En jeg ikke orker å forholde meg til. Og nå har faen meg naboen skrevet i Amatør. Den gode følelsen forsvinner på et blunk. Fra et deilig øyeblikk til et drittøyeblikk.
Riktig så galt er det riktignok ikke. Jeg leser meg gjennom januar, februar osv. på sengen om kvelden. Det er fint.
Faktisk helt fint.