Jeg får et godt tips fra en venn – per sms. Jeg tenker på det hele dagen og hele natten og litt til. Jeg tenker på det nå.
Så leser jeg litt i den siste romanen til Stig Aasvik.
Etter det skriver jeg litt her.
Sønnen min skriver dagbok hver kveld. Han starter med å fortelle at han står opp klokken [klokkeslett] og at han spiser frokost. Han starter deretter annen hver setning med “Så...” og “Etter det...” Han avslutter med “Nå er det kveld, god natt.”
Nå er det kveld, god natt, tenker jeg kan være en god tittel på en roman jeg ikke har skrevet.
Det snør. Hvordan skjedde det sånn plutselig? Det var vår da vi våknet. Et par timer senere snør det. Snart er det påske. Karantenepåske. Koronapåske.
Jeg har lyst til å bestille en ring fra Toni May, til meg selv. Jeg har lyst til å lese ferdig Stig Aasvik. Jeg har lyst til at det jeg skal gjøre i dag allerede er gjort, fordi jeg ikke har lyst til å gjøre det (jobbe for eksempel, forberede meg til i morgen). Jeg har lyst til å abonnere på The New York Times. Jeg har lyst til å abonnere på Washington Post. Jeg har lyst til å onanere. Jeg har lyst til å trene, men senteret er stengt. Jeg har ikke lyst, men jeg har lyst til å løpe en tur (men det snør) (jeg løp i går). Jeg hadde lyst til å ha to parentes etter hverandre (men det var ikke pent). Jeg har lyst til å få til noe som betyr noe for meg. Jeg har lyst på mer kaffe. Jeg har lyst til å skrive.
Jeg må følge opp tipset til vennen min. Jeg må sende ham en sms. Noe om snøen. Noe om livet.
Denne setningen: “Jeg sluttet å bry meg om andres problemer da jeg fikk mine egne.”