Jeg er redd for å begynne setningen med Jeg. Jeg vil ikke at det skal handle om Meg. Jeg ser ut av vinduet. Det kan ikke handle om Stedet heller, tenker jeg. Hvor skal jeg peke hvis ikke innover? Det er mine følelser, det er mine tanker, det er det som dukker opp. Jeg vil peke utover og si at dette er Feil Sted. Jeg vil si at dette er Feil Tid. Jeg vil si at noe er feil i stedet for å se på det som er riktig. Som er bra. Som er sant. Forresten, stryk det: hva er sant?
Jeg kan bli Du. Jeg kan peke på Meg som et Du. Du har gjort feil. Du har gjort rett. Du tar feil. Du tar ikke feil. Du lever ditt liv som du lever det. Du lever det alene og du lever det ikke alene. Du lever det på et Sted sammen med andre Mennesker. Noen lar deg være i fred. Du lar andre være i fred. Noen er der alltid – for deg – mot deg – med deg. Og du er det med – og mot dem.
Hva er Det Store Bildet? Den Store Sammenhengen? Den Eneste Ene Meningen? Og hva er Din rolle i den? Min rolle, altså. Meg. Jeg.
Hva skjer når jeg leser en tekst som flyter? Jeg vil skrive den selv. Hva skjer når de gode tankene slår ned i meg? Jeg vil løpe, jeg vil skrike. Hva skjer når roen senker seg og jeg kjenner klumpen i magen? Jeg vil flykte, jeg vil gjemme meg.
Ka e du redd for? Frykte du livet ska vera for lett Sei meg ka e du redd for?
Jeg trekker pusten. Og puster ut.
Jeg ser Solen skinne over Stedet. Flere fjell og ett stort vann. Upåklagelig utsikt vil noen si. Jeg ser bøkene i bokhyllen. Jeg ser rotet på kjøkkenet. Jeg ser avisen (lest). Jeg ser boken (lesing pågår). Jeg ser kaffekoppen og kaffekannen og en vissen blomst i en vase. Jeg ser rotet i stuen fra i går kveld. Besøk fra En Annen Familie. De ville besøke Oss. Ser Du at det er Bra?
Memories, they keep coming through The good ones hurt more than the bad ones do
Jeg stopper opp, reiser meg fra kjøkkenbordet, går bort til en av bokhyllene, finner frem Lillelord, som jeg leste så flittig rundt år 2000. Det er understrekinger i blått, grønt og rødt, ikke etter et mønster, sannsynligvis bare tilfeldigheter, det som lå tilgjengelig av penner. Eller hadde jeg en Bic? En sånn med flere farger på? Sikkert. Jeg har streket under flere setninger.
Alt farlig var godt. Men ikke følgene av det farlige. Å gå under var godt, og aldri komme opp igjen, å være fortapt var godt. Men det var ikke godt å komme opp igjen allikevel og skulle være ett med alt omkring, med de virkelig gode som hadde det godt med det gode. Det var ikke godt.
Genialt!, har jeg skrevet i grønt under.
Glemselen er noe å skrive om. Glemselen som også er en del av hukommelsen. En del av forsvaret. En del av Meg. Jeg har glemt. Jeg husker noe. Det gjelder vel også Deg.
Hva er det med disse Ordene? Hva er (egentlig)?
Nok en gang: Kutt!