I dag skriver jeg først og fremst for å sortere, men kanskje også for å komme vekk, eller hjem, alt ettersom hvordan man ser på det. Jeg skriver for å kvitte meg med ting også. Tror jeg.
Og jeg begynner å taste, denne gangen på et billig tastatur med ettergivende, glatte taster, så fingrene flyter over og skriver ord for fort, og gjerne feil, så jeg må rette det opp igjen.
Før jeg begynner sjekker jeg hva jeg skrev sist. Jeg noterer meg at jeg skrev om et bidet i Spania, og jeg noterer nå at jeg benyttet meg av et bidet i Italia for et par dager siden.
Da vi pusset opp badet droppet vi bidet. Nå pusser vi opp kjøkkenet, og det tar tid, og det koster, og jeg tror vi kommer til å slite. Det blir fint, men huset er fortsatt langt fra flyplass, hovedstad, Europa.
Helene Hanff, som jeg leser for tiden, gir meg assosiasjoner til både Rachel Cusk, Nora Ephron og Joan Didion. Ikke bare fordi de alle er kvinner, men kanskje også det, men mest fordi de skriver litterært om egne liv. Som igjen gir meg tanker om Stig Aasvik, Knausgård, Espedal etc.
Det er noe sånt jeg vil, tror jeg. Selv om jeg vet at jeg vil mer enn bare å skrive det, jeg vil anerkjennes, få anerkjenning.
I en katolsk hverdagsmesse i Peterskirken i Vatikanet synger nonnen så vakkert. Jeg skjønner ikke hva hun synger, bortsett fra Hallelujah. Presten er fransk, men snakker italiensk med fransk aksent, og oversetter noe til engelsk. Det handler om lyset. La luca. Lyset kommer til jorden og jorden må komme til lyset. Alt som er i det mørke må opp i lyset. Opp i dagen.
Noen dager med snakk om Jesus og religion gjør seg. Jeg tenker på Jesus' ledergruppe – disiplene – og det som ble sagt om hvor usannsynlig ledergrppen var. Stort sett arbeidsklasse (fiskere) som ikke kunne lese eller skrive.
Jeg må lese Apostlenes gjerninger. Jeg må lese Paulus' brev. Jeg må lese om Ciceron. Jeg må lese om det fysiske legemet. Jeg må forstå den hellige ånd. Jeg må finne roen, gleden, friheten. Kjærligheten. I livet. I hjertet. I meg.
Jeg lander i 23-tiden, onsdag kveld. Er hjemme i 01-tiden. Står opp 07 og får beskjed om at jeg kan sjekke inn til flighten fredag morgen. Travelt.
Yngstemann smiler når jeg vekker ham. Han er glad for at jeg er hjemme. Eldstemann smiler litt, men er morgengretten og dessuten tenåring. Det gjør litt vondt, men det er kjent.
Den dårlige samvittigheten for alt fraværet gjør at jeg legger fremtidige planer om samvær. Kino, bowling, reiser. Der fremme: Alt er der fremme. Sånn er jeg og sånn har jeg alltid vært, men det betyr ikke at jeg ikke kan gjøre noe med det.
Så gjør noe med det da!
Det er mer, men jeg orker ikke. Dels på grunn av tastaturet. Dels på grunn av humøret. Dels på grunn av latskap. Dels på grunn av katten som mjauer. Dels på grunn av snekkeren som monterer kjøkkenet for åttende uke på rad. Jeg har hjemmekontor mellom reisene. Det er mye som skal gjøres. Det er mye jeg vil få til. Forstå.
Tenker på han: – Jeg skjønner ingenting, jeg.
Tenker mest på setningen og at han sa det, men skjønte egentlig ikke den typen.
Digresjon. Tenker på at vi bestilte digestive etter desserten og noen trodde det var kjeks.
Det er sprit.