Hvorfor er det sånn at noen menn med et visst utseende gjør meg forlegen? Det gjelder forresten også enkelte kvinner. Jeg går en omvei rundt heisen fordi en slik mann står med en kollega og inspiserer heisen. Han er sannsynligvis i femti-årene med grått hår, barbert, noen rynker, solbrun, rundt 185 høy. Han spør meg på engelsk med fransk aksent hva jeg leter etter når jeg går forbi og åpenbart er på villspor. Jeg skal ta heisen, svarer jeg. Han sier at den er her (peker der hvor han står) og jeg sier takk og tar heisen. Det er et kort øyeblikk, men følelsen er der. Denne forlegenheten som minner om en slags frykt for autoriteter. Er det lærerne fra skolen jeg tenker på? Rektor? Jeg vet ikke, og det er sikkert ikke ett én-til-én forhold her, men opplevelsen er gjentagende. Det minner meg om den gangen jeg deltok i en politisk aktivitet i en virksomhet som hadde tilknytning til min jobb. En kollega går forbi og sier hei. Jeg sier hei tilbake. Hovedpolitikeren vår spør om det er sjefen min, og jeg svarer: jeg er sjefen hans.
V spør meg om hva det pinligste jeg har opplevd i mitt liv er. Jeg svarer at det er flere ting, men kommer på en situasjon fra barneskolen der jeg brukte feil ord om et vannglass. Læreren korrigerte meg. Han forteller om flere situasjoner på skolen der han vipper på stolen og faller bakover. Ofte er sekken hengende på stolen. Det gir to effekter. Den ene effekten er at stolen tipper enklere, gitt sekkens vekt. Den andre effekten er at den fungerer som airbag når han lander. En gang landet han riktignok med bakhodet på pulten bak og fikk vondere enn han kunne gi uttrykk for. Det synes V er pinlig.
Jeg ser etter pausene. Snart kommer det flere.