Hvis dette er en dagbok har jeg et problem. Hvis dette ikke er tekster har jeg et problem. Hvis jeg ikke snart innrømmer noe som helst overfor meg selv har jeg et problem. Hvis jeg tror jeg slipper unna med livet har jeg et problem. Hvis alt eller ingenting er sant har jeg fortsatt et problem. Mamma ringer og forteller om et jødisk ordtak – eller var det et stoisk ordtak – om at hvis du har få problemer blir de få problemene du har store. Det lønner seg å ha flere problemer.
Det er disiplinen som er det største problemet. Birger skriver i sin siste roman noen avsnitt om de årene han sto opp tidlig, før kontorjobben, for å skrive, fordi han ønsket seg et annet liv, fordi han hadde en forpliktelse. Jeg leser det og tenker at jeg mangler disiplin. Jeg har et problem.
Ute på terrassen en lørdag morgen med kaffe, avis, roman, etter hvert en PC, og jeg ser de jogge der nede langs vannet. Jeg har ikke jogget på et par dager og jeg har ikke lyst, men jeg tror jeg må. Jeg må passe på vekten, på kondisjonen, på hjertet, på livet, det lille livet, det eneste ene livet. Jeg har et problem.
Å rydde kjøkkenet, ta oppvasken, løpe ned i vaskekjelleren med skittentøyskurven, sortere, sette på en vask, en tørketrommel, henge opp og ta ned og brette sammen. Jeg vet ikke om jeg liker det, men jeg gjør det, og det er er en viss automatikk i det, men også en rytme, men også en tvang, men også en unngåelse. Hva er det jeg unngår? Det livet jeg ønsker meg? Den alternative kostnaden er ikke definert, men tiden er bare én gang. Én gang nå. Én gang i går. Én gang i morgen. Det du ikke gjør nå, gjør du ikke nå. Det du gjør nå erstatter noe annet. Jeg har et eller flere problemer.
Som han synger den godeste Jay Z: I got 99 problems, but the bitch ain't one.