Huset til mine foreldre er for lite og er dessuten et murhus med elendig akustikk. Når moren min attpåtil snakker og ler veldig høyt er hodepinen ikke langt unna. Man skal heller ikke undervurdere egne foreldres evne til å gå deg på nervene, særlig når man ved hvert møte innser at de har blitt (veldig) gamle. Dette er kanskje mest irriterende fordi det samtidig er en påminnelse om egen aldring, men det er påfallende hvordan foreldrenes alderdom gjennomsyrer alt de sier og gjør.
Det var ikke mange dager siden at jeg tenkte jeg hadde funnet nøkkelen, nå visste jeg liksom hvordan jeg skulle løse utfordringen med å skrive min første roman. Slike tilsynelatende gjennombrudd er skumle fordi de gir en kortvarig følelse av sikkerhet. I noen dager hadde jeg det veldig godt, fordi jeg trodde jeg visste hva jeg skulle gjøre.
Livet må handle om mer enn trening og sunt kosthold. Samtidig har noen av mine beste dager de siste månedene vært preget av sukkerets fravær og treningens tilstedeværelse. Romaskinen, joggeskoene og manualene redder mitt liv.
Denne helgen har det regnet i hovedstaden. Jeg gledet meg til å reise hit, men ungene vil bare spille Nintendo, moren min maser hull i hodet på meg, været er ikke i tråd med forventningene og aktivitetsnivået er på et minimum. Jeg er fornøyd med at jeg har fått klippet håret, jeg har lest noen flere sider av Knausgård, men ellers ikke gjort annet enn å tenke destruktive tanker om at helgen snart er over og at jeg burde skulke jobben på mandag.
Den siste uken har jeg forsøkt å skrive noe her flere ganger, men jeg har ikke funnet ordene, ikke funnet stemmen, ikke stolt på meg selv. Onkelen min sendte noen morsomme meldinger jeg vurderte å harsellere over, men jeg føler det blir galt. Jeg skrev noe om seksualitet, men det ble for banalt – og, ikke minst, pinlig. Det var også noe om noen tanker jeg hadde mens jeg løp, noe om kunst, jeg husker ikke helt. Ellers preger arbeidslivet mye av tankene mine, det samme gjør familielivet, men kanskje mest av alt er det min iboende trang til eskapisme som er mest fremtredende i tankevirksomheten.
Jeg vil alltid vekk, alltid på reise. Ordet rastløs er ikke dekkende, men det er det første jeg kommer på. Da jeg våknet i mine foreldres hus i morges og så ut av vinduet og oppdaget regnet, tenkte jeg at fy faen dette kommer aldri til å gå bra, jeg ville kjøre hjem igjen med en gang. Det var det selvfølgelig ingen andre som ville. Etter å ha stanget hodet i veggen en times tid endte vi opp med en kjøpesenter-dag.
Litt senere på kvelden begynte min eldste sønn å grine fordi han kjedet seg. Han fikk ikke spille mer og kunne ikke forstå hva han skulle finne på. Griningen eskalerte til en ekstrem fortvilelse og agitasjon. Jeg forsøkte å fortelle ham klassikeren om hvor sunt det er å kjede seg, men jeg innser jo nå (som han sover) at rastløsheten hans mest sannsynlig er genetisk betinget. Stakkars gutt. Lykke til på reisen!
Jeg slipper ikke unna behovet for å skrive. Jeg slipper ikke unna ønske om å finne roen, få fred. Akkurat nå skriver jeg i et murhus der lyden av stemmen til min kone og min mor spretter mellom vegger, tak og gulv. Jeg har forsøkt å lese noen titalls sider av Knausgård og nå forsøker jeg å skrive litt. For fredens skyld.
Små drypp av stillhet og ro kommer til meg, det krever ubevisst konsentrasjon, en form for naturlig sløvhet som ligger latent et sted på innsiden.
Snart skal jeg sove. Snart skal jeg våkne. Snart skal jeg løpe. Snart skal vi kjøre. På veien har jeg det bra. På vei er livet lykke.
Å komme frem er aldri målet.