Gruer du deg ikke til å begynne å jobbe igjen, spør han meg, min svoger. Han mener jeg burde grue meg. Han gruet seg etter jul og nyttår. Jo, jeg gruer meg, svarer jeg, men det bør gå bra. Det bør det. Det er bekmørkt og minusgrader. Jeg hater kulden. Vi er noen hundre høydemeter over havet for å feire en bursdag. Det begynner å snø. Alle ser ut. Ingen hjerter gleder seg. Det er fortsatt flere måneder igjen av vinteren.
Jeg har et bra dilemma, sier han, svogeren min. Hit me, svarer jeg. Han sier: Hva velger du? Å bytte ut alle vokalene med nye vokaler (f.eks. sammen blir simmun) eller plystre hver gang du sier S? Jeg velger plystringen, svarer jeg. Han understreker at plystringen er ekstrem – og høy! Fortsatt plystring, sier jeg. Hva ønsker du deg til 40-års dagen, spør jeg. Ingenting, svarer han. Dilemma, sier jeg: gave eller ikke gave. Han ler.
Det serveres kaffe og kaker. Jeg takker aldri nei til kaffe, selv om jeg har fått nok. Senere på kvelden løper jeg på tredemøllen og ser Seinfeld. Jeg svetter og føler meg dårlig. Hvert minutt er ett minutt nærmere leggetid. Klumpen i magen voksen.
Jeg gruer meg til å begynne å jobbe igjen.