Godt nyttår. Sier jeg. Tenker jeg. Håper jeg.
Jeg kan fremdeles huske tankene mine fra natten som var – det er bare få timer siden. Jeg var meg, men også en annen. Alkoholens reise gjennom blodbanene som fikk meg til å tro at alt er lettere enn det er. Eller nå: alkoholens forsvinningsnummer som får meg til å tro at alt er tyngre enn det er.
Tåpelige ting jeg tenkte på: At en ny blazer skulle gjøre meg kul. At det er null stress å ha bart. At det blir et angstfritt år. At jeg overlever her, på dette stedet – lett. At alt blir bedre nå. At alt alltid har vært bra.
Det er deilig å være full, ikke brisen, men heller ikke overstadig beruset. Jeg snøvler ikke, jeg tenker klart – eller klart nok. Jeg får med meg hva jeg sier og hva de andre sier. Jeg sier ingenting jeg angrer på. Jeg gjør ingenting jeg angrer på.
Derimot får jeg et kunstig mot som jeg bærer med meg i tanker og følelser og som påvirker fremtidsutsiktene – midlertidig.
Nå: den sure svie.
Få timer etter at jeg har sovnet, våkner jeg – fordi jeg må, jeg har barn. Følelsen som har satt seg på det vante stedet bak navlen er en søndagsfølelse. Det mest positive jeg kan tenke akkurat nå er at det er flaks det er lørdag.
I tillegg, når jeg ser ut av vinduet, innser jeg at det blir lysere. Jeg kan ikke legge skjul på at det har noe å si for meg. Lyset.
Jeg tenker at jeg må kutte alkoholen, rydde vekk alle de uåpnede ølboksene og vinflaskene. Jeg må kutte sjokoladekjøret, kaste alt sammen – eller bare spise det opp og så ikke kjøpe mer?
Jeg må legge meg til vanlig tid igjen. Fordi vi må stå opp til vanlig tid igjen. Hverdagen venter.
Og jeg ønsker den faktisk velkommen.