Først sjekker jeg på språkrådet hva jeg egentlig har der ute. Altan. Jeg gleder meg til å sitte på altanen å spise frokost, det bør være mulig om en måned eller to, når solen står litt nærmere og varmer nok til at morgentimene kan nytes ute. Selv om jeg gleder meg til dette, er det uvisst om det faktisk vil skje. For det første er det bare i helgene det er nok tid til å spise frokost, og for det andre har jeg andre ting jeg har mer lyst til enn å spise frokost. I helgene, altså. For eksempel å skrive. For eksempel å lese. Drikke kaffe. Tenke. Tenke på kaos. Tenke på orden. Tankekaos, få orden i tankene. Den typen ting.
Lyden av kjøttmeis som plystrer god morgen din jævel du må stå opp. Litt senere: lyden av vann som koker i en kjele. Så: lyden av en eldgammel ventilator som gir deg følelsen av å sitte i et maskinrom i dypet på en tankbåt. Nå: lyden av mine egne tanker som kverner, kverner, fjerner meg mer fra meg selv, eller tar meg nærmere, alt det jeg ikke vet.
I stuen ligger en bok på bordet. Det er en av de gamle Stig Aasvik-bøkene, Indre Anliggender. Han fortjener mer kred. Jeg finner frem Ordføreren i Oslo, den ligger et annet sted. Jeg tenker at jeg må ha komplett samling. Den siste har jeg som ebok, det er umulig å sette fra seg i en bokhylle. Irriterende. Jeg skriver ned hvilke bøker jeg mangler, og ser at de er vanskelige å oppdrive. Nå har jeg fått et bierverv.
Riksrevisjonen er opptatt av at helseforetakene må bli flinkere til å registrere bierverv. Hvordan registrerer man et slikt bierverv i kompetanseportalen egentlig? Ingen vits i å følge opp den tanken. Så lenge det er et ulønnet bierverv, er det vel innenfor.
Jeg skulle ønske jeg var en sånn som skrev innafor.
I bokhyllen ser jeg noen bøker av Johan Harstad, som jeg ikke kan huske å ha lest, men jeg vet hvem han er. Jeg skulle gjerne vært en del av et slikt miljø, men jeg hadde sikkert følt meg underdaning. Jeg gikk aldri på skole i Bø.
I går sendte jeg et bilde av stedet jeg bor på til noen jeg kjenner herfra, i Messenger, og skrev: dette stedet passer best på postkort. Jeg er usikker på hva jeg mente med det, men jeg ville egentlig vise de fingeren. Tror ikke de skjønte det, men det har virkelig ikke noe å si.
Sånn går syklusen: mandag til fredag rimelig greit. Lørdag til søndag, nesten umulig. Finner ikke ut av det. Skjønner ikke hva jeg gjør her. Kan ikke si det til noen. Kan skrive det, og håpe at det bare er litteratur. Kan drømme om at jeg sitter i en leilighet i Oslo og skriver, men hva drømmer jeg om da? At jeg er alene? Håper ikke det! Jeg vil absolutt være en god far, en god ektemann, det vil jeg, men jeg vil også være forfatter. Det jeg er nå, er greit nok det, og sikkert bedre enn mange andre ting, men det er jo ikke dette jeg vil holde på med, selv om jeg er ganske flink og noen ganger er det til og med litt gøy.
Hvordan har de andre det (hvem nå enn de er)? Hva sysselsetter de seg med? Hvordan får de tiden til å gå? Trives de i seg selv? Trives de i selskap med andre? Elsker de helg? Jeg har hørt folk som snakker om hvor deilig det skal bli med helg. Jeg var sånn selv en gang. Hvor ble jeg av i alt mylderet?
Den setningen er det mange som har brukt, du. Javisst, jeg vet, takk som byr!
Kaffe er i det minste fremdeles deilig. Det er forskjell på helge-kaffe og hverdags-kaffe. Vet ikke hvorfor. Bindestrek er ok, hvis du bruker det med måte. Husker en fyr som ikke brukte måte med måte, hvis du forstår hva jeg mener, og hvis du hadde forstått, hadde du ment jeg var frekk. Og det er jeg gjerne!
Her forleden startet jeg på en tekst, som jeg forlot. Hvorfor er det sånn? Jeg trenger et bierverv til, der jeg dedikerer meg til ett dokument. Fullfører det etter noen måneder. Sender det inn, kanskje til Flamme forlag? Og så får vi se hvordan det går.
Jeg gleder meg til jeg får min nye vekt fra Wyze, mitt nye wristband fra Wyze. Wyze! Dette er ikke reklame, dette er ikke promotion, jeg skriver om ting som har hendt meg, så navna må jeg jo ha med.
I går kveld spiste jeg 200gram melkesjokolade og drakk to øl. Satt på en ny serie på HBO, som jeg halvsov gjennom. Da jeg våknet, la jeg meg. Nå er det morgen og jeg burde jogge, gjerne 10km, gjerne mer. Sykkelen min er levert på service. Jeg gleder meg til å sykle, håper det skjer. Nå skinner solen over fjellene, det er sykt vakkert hvis man bryr seg om sånt. Jeg burde løpe. Men det er mye annet som må gjøre først. I det minste har jeg satt på en vask. Klapp på skulderen.
Snart er det frokost. Ungene har kledd på seg. Kona sover. Hun våkner når jeg vekker henne, vil jeg tro. Jeg har snart drukket min første kopp kaffe. Morgenbladet ligger og venter. Jeg både gleder meg og gruer meg til å lese det.
Jeg vet ikke hva dette er i det hele tatt. Ord som ingen leser.