#Flyskam? Nei.
Kjører halvannen time i bensin-bil fra hjemadresse til nærmeste flyplass. Skal til hovedstaden. Flyr SAS, for poengenes skyld, ikke for pengenes skyld. Var jeg miljøbevisst og tålmodig hadde jeg tatt toget. Det ville ha vært en annen reise. 5 minutter å gå fra hjemadresse til togstasjonen. 12 minutter å gå fra Oslo S til Hotel Bristol. Men hvem orker å sitte på toget (ofte mot kjøreretningen) i nesten seks timer uten dekning, med alle samtalene rundt deg som forstyrrer dine indre tankerekker. Jeg ønsker det ikke. I det minste skal jeg ta flytoget fra Gardermoen.
Drikker en Cappucino på flyplassen. Starbucks. De spør meg hva jeg heter og jeg sier Tyler Durden. En liten jente gråter en appellerende gråt til moren sin og jeg tenker på mine egne barn og savner dem plutselig. De er to bak kassen. Han er moderne uten hår og med mye skjegg. Han er frustrert over en eller annen leverandør og forteller kollegaen sin at hvis det var opp til ham, ville han ha gjort det annerledes. Dette er jo tross alt en business, sier han. Sannsynligvis har han ikke noe han skulle ha sagt. Det er ikke opp til ham. Leverandørene og Starbucks klarer seg sikkert fint uten hans hjelp. TYLER!, roper han. Takk, sier jeg.
Det er lite trafikk i dag. En torsdag i januar er kanskje ikke den mest populære reisedagen. Det er ikke mange fly heller. Og det er ikke mange dager siden parkeringshuset utenfor Sola lufthavn brant opp. Om det påvirker trafikken på min flyplass vites ikke.
I utgangspunktet har jeg alltid en impuls om å gå inn på bokhandleren når jeg er på flyplasser, men i dag gjør jeg det ikke. Jeg har en bok med meg. Innimellom tastingen ser jeg opp på skjermen der jeg venter på at teksten “Go to gate” skal blinke. Foreløpig står det ingenting.
To middelaldrende menn sitter litt bortenfor meg og fører en samtale. De snakker om lønn, båter, biler og England. Han ene jobber i England, men får lønn i Norge. Javel, interessant. De må være fra Haugesund eller Bømlo. Jeg har litt ymse erfaring med folk derfra. Jeg sjekker klokken, den er kvart på ti. Jeg puster lettet ut over at jeg har tatt med meg riktig klokke. Jeg har to like klokker. Den ene er ødelagt, på den måten at dag og dato ikke vises. Jeg mistet den i gulvet på badet. Flisgulvet ødela klokken min. Urmakeren kunne ikke reparere den og jeg bestile meg en ny på nett. Den var tusen kroner billigere på nett enn hos min lokale forhandler. I lokalavisene er det mye skriverier om hvordan netthandel ødelegger for de lokale butikkene i sentrum og at det snart er gråpapir i vinduene overalt. Jeg kjenner at jeg ikke bryr meg. Jeg liker klokken min. Den er helt analog. Jeg forsøker å være litt analog i denne digitale verden, men det er ikke lett. Derfor har jeg definert meg noen regler. Jeg går med analog klokke og vanlig lommebok. Jeg skal aldri feste kortene mine til mobilen. Og jeg liker kontanter, men jeg har ikke mye av det.
De har bygget en slags øy i midten her, som har en andre etasje. Der oppe er det en bar. Jeg oppdager til min forskrekkelse at det er to unge menn som sitter og drikker øl. Klokken er ti på ti, på formiddagen. Det er torsdag.
Jeg skriver det og tenker plutselig på Prince. Sign of the times. Beste låten. Jeg liker særlig dette tidshoppet i låten:
In September, my cousin tried reefer for the very first time Now he's doing horse, it's June
En gang var jeg på et skrivekurs med Jan Kjærstad. Jeg tror ikke det kom mye ut av det, utover at jeg nå er veldig nysgjerrig på om han noen gang kommer til å skrive noe om ørevoks og viskelær. Poenget er uansett at han hadde en del å si om tid. Hvordan han skrev trilogien sin om Jonas Wergeland. Han tegnet opp en tidslinje og brukte de ulike årstallene til å dra historien videre. Ikke dumt. Jeg har ikke lest mye av Kjærstad. Kanskje har jeg nok med meg selv.
Det er særlig han ene fyren fra Haugesund/Bømlo som prater. Han som jobber i England, men med lønn fra Norge. Han andre er mer tilbakelent og lar kameraten prate. Jeg kjenner meg mest igjen i han som er tilbakelent, selv om jeg også kan ha mye på hjerte.
I går, på vei hjem fra jobb, var jeg stresset og hadde det travelt. Jeg så for meg at jeg kom til å kjøre over noen og bli drapsmann. Jeg så for meg at mitt eneste forsvar var at jeg hadde for mye å gjøre på jobb og at jeg var overveldet og at jeg var på grensen til et nervøst sammenbrudd og derfor var jeg både blind for fart og omgivelsene mine på vei fra jobb til barnehagen. Tankene spant videre og jeg forsto at forsvaret ikke ville holde. Og slik ble jeg mannen som sluttet å snakke.
Jeg drikker Cappucino. Det er digg. Jeg savner å være ungdom. Jeg savner å være urban. Jeg savner mye. Jeg skal snart bli Stoiker, jeg lover. For akkurat nå sliter jeg med å ikke være det.
Gleder meg til å sitte og lese på flyet. Da er jeg liksom en annen, en jeg kan like, en på flukt fra meg selv, en annen enn han jeg var i går. Jeg orker ikke å snakke om i går. Det som skjedde i går var bare en nervøsitet som kom til uttrykk i en forsamling der jeg helst skulle ha sett at ingen fikk et innblikk i hvem jeg er. På det lille møkkastedet jeg bor, der alle kjenner alle, er det unødvendig å gi andre innblikk i en selv.
Jeg skal bli Stoiker. Det skal jeg.
Men først skal jeg fly til Oslo.