Etter et toalettbesøk bruker jeg et tilgjengelig bidet, og tenker: WOW! Jeg sier det ikke høyt, og kanskje tenker jeg det ikke så høyt (med utropstegn) heller, men du skjønner tegningen.
Jeg sitter i solen i Spania i vinterferien, som (som alltid) nærmer seg slutten. Også jeg nærmer meg slutten, har jeg tenkt – og kanskje drømt – de siste dagene. Etter en middag med mye vin og godt selskap, sov jeg dårlig og våknet hver time, klokken 3, klokken 4, klokken 5, klokken 6, og jeg var usikker på om jeg lå og tenkte eller om jeg lå og drømte. Når jeg forteller denne historien under frokosten dagen etterpå, spør svigermor meg om hva jeg tenkte eller drømte. Jeg prøver å fortelle at det jeg ble opptatt av var at jeg var usikker på om jeg lå og tenkte eller lå og drømte. Hun vil vite hva det var jeg tenkte eller drømte.
Tvil er et viktig tema, på så mange måter. Jeg tviler på så mye. På meg selv. På troen. På mulighetene. På håpet. På nåtiden. Fortiden. Fremtiden. Hva ligger i tvilen? Er det mer enn bare en usikkerhet? Selvfølgelig vet ingen hva som er helt sikkert riktig eller helt sikkert galt, og ingen vet hva som skjuler seg rundt neste hjørne, men alle er enige om at alle handlinger har konsekvenser. Det vil si at livet jeg har levd hittil har og får konsekvenser. Jeg er der jeg er nå, av en grunn, eller som en følge av alle handlinger. Og nå? Skal jeg søke meg videre (jobb), skal vi fortsette å bo der vi bor (vi pusser jo opp!), skal jeg snart sette av tiden til å skrive det jeg tenker at jeg vil skrive (når jeg leser noe annet)?
Det er ingen svar. Jeg tror ikke på svar. Et sted leser jeg at det er spørsmålene som er hele poenget. Javel. Det som skulle være forløsende, å skrive noe ut, gjør vondt verre. Jeg kjenner det plutselig i magen. Den typen følelse som jeg får når jeg gruer meg til noe. Jeg gruer meg ikke til noe spesielt, det er mer enn å grue seg, det handler om frykten for å ikke kunne gjennomføre det som allerede er påbegynt. Det er kanskje deri tvilen ligger. Kanskje, men ikke helt sikkert.
I kjøleskapet er det iskalde øl. Klokken er ikke en gang 12. Jeg må vente litt til. Jeg skal vel løpe. Fordi jeg må? Fordi jeg vil? Fordi jeg kjenner konsekvensene? Av å løpe – og av å ikke løpe?
På flyet leser jeg – og tenker jeg. I bilen tenker jeg. Her jeg sitter (noen minutter alene) tenker jeg. Når jeg leser, tenker jeg. Jeg tenker at jeg skal skrive. Jeg tenker at jeg skal flykte. Jeg tenker at jeg trenger tiden for meg selv. At først da skal alt skje. Så får jeg tiden for meg selv og savner de som ikke er der. Og kjenner på tvilen hva gjelder mine egne følelser, og mitt eget håp, og hva jeg får til, sånn helt egentlig. Hva betyr det å få til noe? Jeg kommer ikke til kjernen, jeg legger merke til at jeg holder tilbake. Jeg vil ikke ta den helt ut. Jeg tør ikke.
Tvilen er kanskje en feighet. Men jeg sier samtidig at tvilen er handlingsrommet. Styrken. Sier jeg. Skriver jeg. Tenker jeg. Tror jeg. Tviler jeg.
I denne tiden jeg lever dør de som har vært med å definere tiden som fluer. Nå sist Robert Duvall. Og mens noen dør, tar andre oppvasken. Epstein, Rød-Larsen, Juul, Jagland, Eks-Prinsen i England, Ikke-prinsen i Norge, Mette-Marit, kronprinsen, Støre, Brende, osv. De som var med å definere tiden definerer den en stund til, og så er det over.
Der er det over. Det går i døren. Noen er på vei inn. Takk for meg.