Et energitap trenger ikke å være sløsing. Hvem er dommeren over mitt energiforbruk? Det er først og fremst bare meg, men vurderingen påvirkes av det jeg leser, det jeg hører, det jeg ser, det jeg forstår, og det jeg ikke forstår. Energitap kan ikke bare forstås som den elektriske energien. Det må også forstås som den biologiske. Alle tankene som går til spille. Hva betyr det at de går til spille? At de ikke blir brukt? Har tankene en egenverdi uten at de brukes til noe? Jeg bare stiller spørsmålene mens jeg søker etter både ord og følelser, vel vitende om at det overhodet ikke var her jeg hadde tenkt å begynne, men jeg lar teksten styre, bare litt, akkurat her og nå. Solen skinner. Sommeren er på hell. Vi er i Europa, og ingen av oss vet hvem Europa er, men vi både vil og vil ikke hjem. Og hva er egentlig hjem?
Vi ser mange eldre på vår vei. Jeg blir også eldre. Jeg vil ikke bli gammel. Jeg vil bli ung. Nei, jeg vil eldes med stil og klasse. Jeg vil modnes. Jeg vil tåle det meste, vil tåle alt, vil bli klok og grei. Vil synge og danse og trene og holde meg i bevegelse og ikke frykte noe. Men følelsen i meg er en annen. En lengsel, et savn, et ønske om å reise tilbake. Tilbake til følelsene, tilbake til ungdommen, til håp, til uante muligheter, alle muligheter.
Hvilke muligheter står igjen? Alle alternativene har forduftet.
Nei. Stopp.
Det er ikke mulig å konsentrere seg på en ladestasjon i Nederland med Kung Fu Panda på Netflix, min sønn ved min side, hodetelefoner med Michael Bublé på full guffe, og alle tankene jeg hadde i hodet mens bilen var i høy fart bortover motorveien er bortevekk.