En halvliter øl, etterfulgt av et glass rød vin fra en flaske som jeg tror må være åpnet for lenge siden. Jeg er ingen vinkjenner. Det smaker først litt surt, men så tenker jeg at det er alkohol og det vil gjøre nytten. Gjøre susen. Noe i den dur. Aldri moll.
Jeg lager chili con carne og hører på et gammelt intervju med Thure Erik Lund. Kjøper en av bøkene hans på Finn. Har et par i bokhyllen fra før. Han sier noe om å skrive i isolasjon. Du må skrive alene, sier han. Full isolasjon.
Intervjuet er minst to år gammelt. Før korona.
Det blir ikke full isolasjon på meg, men jeg kan bli full. Hva er det som hindrer meg fra å skrive? Livet. Hva er det som hindrer meg fra full isolasjon? Jobb. Og livet.
Hvem er jeg egentlig?
Jeg er innimellom helt sikker på hva jeg må gjøre og hvem jeg må bli. Det varer aldri lenge. Jeg kan for eksempel være helt sikker i et kvarter, så går det ikke mange minuttene før jeg blir usikker igjen – og livredd for å miste det jeg har. Det er vanskelig å forklare hvor redd jeg kan bli for å miste det jeg har, og samtidig ikke glede meg over det i det hele tatt.
Jeg er virkelig ikke den beste utgaven av meg selv, men jeg jogger og holder meg i form, jeg gjør en utmerket jobb, og er etter en eller annen målestokk en ganske tilstedeværende og tilgjengelig far.
Likevel: jeg er ikke særlig konsentrert om oppgaven. Uansett oppgave. Jeg glipper raskt.
Som nå...
Orker ikke skrive mer. Rekker det ikke heller. Det er like før isolasjonen er over.