Det slår meg. Når teksten verken er dagbok eller roman vinner jeg og taper jeg – noe. I en dagbok kunne jeg i dag ha skrevet:
To dager med stillhet. V og jeg er alene. Vi snakker sammen og koser oss. I går gikk vi i denne danske byen i solen og holdt hender og snakket og lo og hygget oss. Kvalitetstid. Vi spiste boller, dvs. rundstykker, med smør og ost. Vi spiste oppvarmet kanelsnurre. Jeg fikk meg en deilig Cappucino, og han en frisk eplemost. Vi handlet på platebutikken (både CD og vinyl). Jeg fant blant annet vinyl-utgaver av to Kent-album (engelsk versjon) og en forseglet CD-utgave av HIStory. Vi så på lego i lekebutikken, men lette egentlig etter noen figurer kalt Amiibo (Nintendo). Vi bestemte oss for å gå på kino i morgen (i dag), og senere på kvelden så vi en film sammen på TV. Vi snakket sammen, men likevel skriver jeg stillhet. To dager med stillhet. Fordi jeg våkner med mine egne tanker og legger meg med mine egne tanker, uten andre voksne. C må sove på en skole på grunn av fotbalturneringen som er den egentlige grunnen til at vi er her. Vi skal se J spille i dag. Foreldrene mine skulle ha kommet samme dag som oss, skjønt, hvem vet, det ble vel (som vanlig) aldri ordentlig avtalt. De kommer og går som de vil. En stund var det snakk om at de skulle komme torsdag. Søndag ble med andre ord til torsdag. På grunn av M/J. Nå kommer de sannsynligvis onsdag. På søndag reiser V og jeg videre. Jeg sitter her nå, en tidlig sommermorgen, og drikker en kaffe med hint av plomme.
I en roman vil teksten gjerne si noe annet, noe mer, eller mindre, den vil få frem en følelse eller et budskap, jeg vet ikke. Jeg får lyst å skrive ut handlingen, men det trenger jo ikke å være beskrivelser av nyasfalterte motorveier og 130 km/t og musikken på anlegget. Det kan være:
Nå satt han i bilen igjen, med tanker han ikke delte, med følelser han ikke orket å forholde seg til, men som han trodde han forsto og visste noe om. Hun måtte sove på skolen med andre foreldre fordi hun hadde takket ja. Hun hadde takket ja mot hans ønske. Han slapp henne av ved skolen, hun tok ut sakene sine og vinket farvel. Han kjørte videre med sønnen sovende i baksetet. Nå satt han i bilen, med tanker og følelser det ikke var noen å dele med. Han angret på alt han ikke hadde sagt, men kanskje også på noe av det han hadde sagt. Når han først begynte å angre, angret han også på livet han hadde levd, på foreldrene han fikk, på den siste telefonsamtalen han hadde med moren som hadde spurt ham om hvordan han hadde det. Han hadde ikke svart, bare jattet med. Hva var det med alle disse følelsene egentlig? Hva skulle han med de når han ikke brukte de til noe? Han økte farten og la merke til hvordan landskapet endret seg i høy fart, hvordan den stiplete midstripen ble til én kontinuerlig strek, og skyggene i natten ble til tykke puter. Puter han kunne sove på. Sove. Han måtte konsentrere seg for ikke å sovne.
Neste morgen satt han på kjøkkenet i annekset de hadde leid. Han drakk en plommekaffe og var alene i rommet. Sønnen sov fortsatt. Solen var stått opp. Han forsøkte å ikke tenke på angeren, å ikke tenke på foreldrene, på kona, på livet sitt. Jobben, økonomien, nedtellingen. Han talte ned. Hvorfor ikke telle opp? Oppover og ikke nedover. Så kom han på noe. Og smilte.