Det går mye i det samme. Tilbake i huset etter ferie kommer jeg raskt inn i rutinen. Klesvask. Gressklipping. Rydding og sortering. Jeg vet ikke om jeg er så god på rydding og sortering, men jeg tenker mye på det og bruker en del tid på det. Jeg har for mange ting. Bokhyllen fortsetter å fylle seg opp, selv etter forsøk på å selge noen bøker på Bookis. Med meg på ferie hadde jeg fire bøker. Med meg hjem har jeg seks bøker. For ikke å nevne alle bestillingene og forhåndsbestillingene. Så mange bøker å lese. Jeg har ikke tenkt å nevne et ord om penger.
Pappa lærte meg å lese selvhjelpsbøker. Nå tror jeg sjangeren er utvidet og grensene visket ut. Er Mithu Storonis “hyperefficient” selvhjelp? Det er i hvert fall sakprosa.
Jeg har lest ut Red Dragon. Thomas Harris' første bok med Hannibal Lecter. Den står seg godt, til tross for at den er minst like gammel som meg. Riktignok har den noen utdaterte verdier – og den mangler en del teknologi. Men menneskene og relasjonene, både de gode og de dårlige, og frykten er det samme.
Sommeren bringer lys og varme. Og andre lukter med vinden. Så deilig!
Noen har skrevet et dikt i dagens Klassekampen (Poetisk praksis) som starter med tid, før det skeier ut i lufting av hund. Jeg kan skrive noe om tid. Jeg kan skrive dikt. Jeg vil. Tror jeg. Men først dette. Alltid først: dette.
Pizzaen jeg skal lage utsettes minutt for minutt. Ungene spiller på skjermene sine. Vi har sett Toy Story 5 – og selv om det er en rørende film, bidro den ikke til bedring.
Øl er fortsatt godt. Pengene flyr ut av vinduet. Det jeg tenkte jeg skulle skrive da jeg fant frem PC'en er for lengst bortevekk. Og som alltid orker jeg ikke mer. Som alltid var det mer. Som alltid var det noe annet. Som alltid: stopp.