Det er bare noen timer siden at jeg lå i sengen til min yngste sønn og – mens jeg stirret i taket – tenkte på et essay jeg skulle skrive og sende til Morgenbladet. I løpet av disse få timene har jeg begynt å abonnere på enda en strømmetjeneste, der jeg heller ikke fant noe å se på, jeg begynte på en kortfilm fra Hong Kong om en mann som går veldig sakte gjennom nevnte by, men jeg måtte gi opp etter få minutter, jeg fant ikke roen som filmen var ment å frembringe i meg.
Jeg så de to siste episodene av Toll på TV2. Jeg begynte på Nytt på Nytt, slo av, jeg vurderte Norge Rundt, men det ble ikke noe av, jeg tok en øl, jeg spiste litt chips, jeg slo av tv'n.
Det ble ikke noe essay.
En sjokolade ligger i skapet og venter på meg, men den venter forgjeves, og i hvert fall ikke på noe godt, for jeg har ikke tenkt til å spise den.
I dag leste jeg om en tidligere politimann og ordfører som har bipolar lidelse og fryktelig mye gjeld. Jeg kjenner ofte på en uro, en rastløshet, en kiling eller noe lignende. Noe i meg som vil ha meg til å bevege meg, forflytte meg, jage.
Det jeg jager etter finnes ikke.
Vi snakket om det i går, hun og jeg, om romaner, hvordan kan jeg mene at å forfatte en roman er det helt store, det forstår hun ikke, jeg kan ikke forklare det, og hun har rett: det er ikke sånn man redder verden. Det store må jo være å redde verden. Det store må jo være å finne lykken. Det store må jo være å dele gleden (først finne den, tro på den, nyte den) med andre.
Essayet skulle starte med noen setninger om Michael Jackson, det skulle handle om sannhet, jeg skulle skrive noe klokt om Trump, noe om Orderud, noe om meg selv, noe om hvor vakker gutten min er som ligger og sover mens Michael Jackson synger Heal the World, og om hvordan jeg nekter å tro at Michael Jackson noensinne gjorde noe galt.
Det er kanskje ikke så rart det ikke ble noe av det essayet.
Jeg savner Oslo.
Det er veldig mørkt nå, men ikke veldig kaldt, jeg har lyst til å skrive en sang, men jeg kommer ikke til å gjøre det. Nå drikker jeg vann og tenker på å legge meg. Jeg har noen kapitler igjen i Knausgårds siste. Jeg har kanskje også noen kapitler igjen i mitt eget liv. Min historie. Min kamp.
Et annet essay jeg har lyst til å skrive handler om den gamle leksa, den om at jeg aldri har opplevd krig, aldri opplevd fattigdom, aldri opplevd sult, alltid hatt tak over hodet. Og likevel: livredd for at alt skal rase sammen, ofte utrygg.
Er det virkelig slik det forholder seg?
Når jeg skriver det må jeg nesten ta avstand fra det. Jeg er sterk, fysisk og psykisk, jeg er ikke altfor gammel (helt ennå), jeg har en trygg jobb, tjener godt, har kone og barn, et par biler, et hus, om enn plassert på landet.
Det er ikke noe galt med å bo på landet.
Tidligere i dag sa jeg det til sekretæren: jeg kommer aldri til å skrive den romanen. Og kanskje er det like greit.
En gang mellom tidligere i dag og noen timer siden tenkte jeg at jeg er avhengig av å skrive. Jeg er avhengig av å skrive og trykke “publisér”. Det er rimelig irrasjonelt. Ikke helt forståelig heller, at dette skal være så forløsende, men det er akkurat dét det er. DDR.
For et par minutter siden tråkket jeg rundt på stuegulvet og ryddet, vurderte å pusse tenner, legge meg til rette i sengen for å lese. Men jeg har ikke skrevet noe, tenkte jeg og følte på uroen. Så satt jeg meg ned og skrev dette – og nå er det som om alt er helt greit, selv om ingenting har skjedd.
I morgen skal jeg (må jeg) ro. I morgen må jeg leve.