DeLillos tør å være fra Oslo. Det er såpass befriende at jeg får lyst til å prøve det selv. Jeg vet ikke helt hvordan. Sånn kan jeg jo begynne.
Det er for mange mulige begynnelser. Det er for mange tanker. Odd Nerdrum trives når han jobber med motstand. Det skal være vanskelig. Knausgård sier han har sluttet å tenke på hva andre tenker om det han skriver. På det området er han ikke forfengelig. Verre er det med å snakke med andre gjester under en middag. Jeg kan kjenne meg igjen i både det ene og det andre.
Ord som motivasjon og inspirasjon. De ordene finnes. De ordene betyr noe for noen. En danske jeg en gang jobbet med var svært påståelig hva gjaldt motivasjon og trening. Motivasjon er tull, sa han. Du må trene med og uten motivasjon. Det må bli rutine. Han var veldig rigid av seg, kanskje litt i overkant (eller helt sikkert i overkant), men akkurat på dette punktet hadde han rett. På samme måte kan ikke en forfatter sitte og vente på inspirasjon. Eller det er mulig, men skjer det noe som helst da?
Tenk å kunne kalle seg for forfatter. Knausgård sier i et intervju at han elsker det som skjer når han sitter og skriver og jeg kan kjenne meg igjen, men det er flaut å si det høyt. Jeg er ingen, ikke meg, ikke noen, når jeg setter meg ned og skriver. Jeg er fri. Helt fri!
Det snør på fjellet. Jeg er på vei til Oslo. Jeg er fri når jeg kjører til Oslo. Jeg er mindre fri når jeg kjører hjem. Det er paradoksalt at jeg er avhengig av tryggheten som min familie representerer og samtidig på søken etter en spenning jeg ikke vet hva er. Jeg våkner første nyttårsdag og tenker at jeg må skaffe meg en ny jobb, noe nytt. Det må skje noe, sier jeg. Alle de jeg sier det til nikker og skjønner hva jeg mener. Andre nyttårsdag våkner jeg og tenker at jeg ikke tør å prøve noe nytt, ikke nå, det passer ikke. Det er uansett ikke lenge siden jeg prøvde noe nytt, så det er ikke dét, men noe er det.
Ikke har jeg hørt på sangen heller. Sangen jeg alltid hører på etter nyttår. Sangen jeg hører på rett før jeg sender melding til M. Jeg skriver: so this is the new year and i don't feel any different. Men jeg har ikke hørt den i år, og jeg har ikke sendt den meldingen.
Jeg vil skrive noe om verdier og jeg vil mene noe om verdier, jeg vil mene noe om mye. Jeg skulle ønske jeg turte å mene mer. Dele det jeg mener, dele tankene, være åpen, være ærlig, være til – i livet – i verden.
En gammel venn skriver på Facebook at hans far er død. Han skriver flere avsnitt, om sin far, om en episode der han hadde vært på besøk hos sin far, han kjørte derfra med sin kone, og i bilen sier han til sin kone at han skulle ønske han turte å si til sin far at han er glad i ham. Jeg er glad i deg pappa, vil han si. Hans kone sier: snu bilen. Du må si det til ham, sier hun. Han snur bilen og kjenner på et ubehag. Han må ha en unnskyldning for å komme tilbake nå. De har jo nettopp dratt. Han banker på. Pappa åpner. Han går inn. Han sier: jeg er glad i deg, pappa. Faren hans begynner å gråte og gir sin sønn en klem. Nå er faren død.
Pappa. Jeg gjorde meg ferdig med uoppgjorte følelser i en form for terapi, men det vet jo ikke pappa. Jeg har ikke sagt det. I år blir mine foreldre sytti år. Jeg må fortelle de om hvor takknemlig jeg er, hvor glad jeg er i de, og hvor glad jeg var i de som barn, da jeg tok alt for gitt. Dette med å ta noe for gitt er på sett og vis et uttrykk for kjærlighet og tillit, men andre veien. Jeg tok kjærligheten fra mine foreldre for gitt nettopp fordi de viste meg kjærlighet og jeg hadde tillit til det. Jeg kan bare håpe mine egne barn har den samme tilliten til meg. Min yngste sønn sier: jeg er glad i deg også. Det er rett etter at jeg har sagt hadet fordi jeg skal kjøre til Oslo. Jeg ser på ham en stund. Og så er øyeblikket over.
Livet består av så mange øyeblikk. Nye øyeblikk kommer, og går, de blir gamle øyeblikk. Ting å tenke tilbake på.
Death Cab for Cutie heter bandet. The New Year, heter sangen. Og jeg tar en slurk av kaffen og ser ut av frontruten på bilen. Snøen lander på ruten og blir til vanndråper. Det er kritthvitt på fjellet og jeg er på vei til Oslo. Jeg skriver for å komme vekk fra meg selv og inn til meg selv, ikke fordi jeg skal bli en bedre versjon av meg selv, men fordi jeg skal være en versjon av meg selv, og jeg tror ikke på “bedre versjon” av noen ting.
So this is the new year. And I don't feel any different.
Det kan slutte på så mange måter og det kan slutte på denne måten og alt er ok og det blir ok og alt går bra og det blir bra og jeg kan koble sammen leddsetningene på denne måten og lever fint med det og jeg kan skifte tid fordi jeg bestemte alt selv da jeg skrev dette og i fjor er ikke lenger nå, og nå er nå og i morgen er i morgen og jeg skriver bare disse ordene for at livet skal flyte, for at blodet skal flyte, fordi jeg ikke klarer å stoppe og jeg stoppet og jeg kommer til å stoppe og nå stopper jeg og nå stoppet jeg.