Birger skriver noe på Facebook. Jeg vurderer å kommentere neologismen hans, hvis det er det det er, og invitere ham på en kaffe, men jeg gjør det ikke, jeg gjør det virkelig ikke, jeg begynner ikke en gang på formuleringen av setningene som kunne ha ledet til en kontakt. Kontakt, resonans, møtet. Jeg tenker på Hans Morten og det han forsøkte å oppnå med å koble sammen begrepene kontakt og resonans. Jeg leser en fransk filosof som skriver om møtet (Le rencontre) og jeg tror vi kan koble kontakt, resonans og møtet sammen. Jeg er på grensen til hellig overbevist, men jeg har ikke overskudd til å gå i gang med arbeidet. Filosofen, Charles Pépin, har en podcast og han snakker om begynnelsen. De ulike begynnelsene. Den gode begynnelse, den dårlige begynnelse, den nøytrale begynnelse. Alle begynnelser er gode og dårlige på én gang. Det er fortsettelsen som gjelder, og fortsettelsen er ukjent. Det er det ukjente som er hele meningen med livet. Er det sammenlignbart – eller helt ulikt – historien som går igjen i Hatet (filmen fra 1995: La Haine) og som en av karakterene forteller innledningsvis og avslutningsvis, i voiceover: Det er historien om en mann som faller fra tjuefemte etasje. For hver etasje han faller sier han: hittil går det bra. Hittil går det bra. Men poenget er ikke fallet. Det er landingen.
På vei til jobb hører jeg en stemme som sier Obre los ojos og jeg tenker på Penelope Cruz og den filmen fra 90-tallet eller 00-tallet som senere ble Hollywoodifisert med Tom Cruise (og Penelope Cruz som gjorde den samme rollen i Hollywodifisert versjon). Jeg tenker på at jeg ikke har hatt lyst til å skrive noe som helst på mange dager. Nå gjør jeg det likevel.
Jeg gjør det fordi jeg skammer meg. På vei til flyplassen snur jeg halvveis. Jeg avbestiller billetten og kjører hjem igjen. Jeg må tenke. Jeg må kjenne litt etter. Det er noe som ikke stemmer. Det er noe trist. Jeg begynner å svette. Jeg blir plutselig redd. Det er alderen eller det er noe helt annet. Det er personligheten eller det er noe helt annet. Jeg forteller i en samtale med en kollega at jeg har forsøkt meg uten kaffe i seks måneder for å se om det tok vekk noe av rastløsheten og uroen, men det gjorde det ikke. Jeg har en sønn som forteller meg at jeg blir eldre og feitere og vi ler av det og vitser om at jobben hans i fremtiden kan være å ringe folk å minne de på at nå er de eldre, nå er de feitere.
På repeat hører jeg Noé Preszow synge Y'a un monde og jeg prøver å forstå hva den prøver å fortelle mens jeg ler og nikker til noen av strofene, om en verden med fashion week og en verden der folks synes det er patetisk (pathétique). Jeg liker rimet. Jeg liker melodien. Jeg liker stemmen. Jeg liker melankolien.
På en dokumentar viser de klipp fra 2005. Sollyset reflekteres i vinduene på en skyskraper i New York. Det går mennesker som lever her og nå den gang da i 2005. De er tyve år eldre nå. Vi lever her og nå som blir den gang da og snart er vi ikke lenger her eller nå, vi er bare den gang da. Det er skummelt, det er trist, det er livet.
Som vanlig har jeg kjøpt for mange bøker mens jeg leser meg gjennom bok for bok. Det er historien om en mann som kjøper og leser bøker. For hver bok han leser forteller han seg selv at han har blitt litt klokere. Men det viktige er kanskje ikke lesingen?
Det er...