Behovet melder seg igjen. For å skrive ned noen ord. For å skrive ord. For å skrive setninger. For å skrive. Jeg kunne ha bodd på en øy, men det er ikke sant, bare et bilde. Et bilde på isolasjon som er nødvendig for å skrive, eller for å tenke på å skrive.
Katten kommer inn og bryter det hele av. På øyen hadde katten ikke hatt mange steder å gå, men det trenger kanskje ikke en katt heller? Katter kan ikke svømme. En påstand jeg ikke har belegg for, men som jeg skriver likevel, for sånn har de blitt. Ekspertene mener og tror de vet det de vet og mer til.
Det var familien min jeg ikke hadde lyst å skrive om. Den familien jeg er født inn i. Det er to foreldre og to brødre. Jeg sier ikke mer. En barndom litt her og litt der. Jeg deler ikke flere detaljer enn jeg må. Enn jeg vil. Men jeg vil ikke dele noe som helst. Jeg hadde ikke lyst å skrive om familien. Jeg har ikke lyst. Det tvinger seg likevel litt frem. Fordi det er en fortelling der. Fordi det er en historie. Fordi det er en risiko for gjentagelse. Av det gode. Av det vonde. Av det midt imellom. Det er ingen traumer, det er minner av ulik karakter. Jeg leser romaner om andres familier. Familiehistorier som ber om unnskyldning for å være til. Forfattere som ber om unnskyldning for å dele det banale, men likevel grunnleggende. Om livet. Om relasjonene. Om familiene.
Morgenbladet skriver om Justervesenet. De har de også gjort før. Jeg trenger ikke å lese om meteren i 2026 når jeg leste om meteren i 2009 i forbindelse med Bent Hamers film om Justervesenet. Jeg husker ikke om jeg så den filmen. Det var forresten kiloen de var mest opptatt av den gangen. Nå er det meteren. Og sekundet (et knips).
Kan en mor være tre mødre? Altså tre forskjellige mødre i én? Ja. Mamma, mamma, mamma. Hun kan være ung, ledig og lett – og kanskje arbeidssom – for den ene. Tilstede. Og fraværende, eldre og tung for den siste. Et sted i mellom for den mellomste kanskje. Jeg bare gjetter. Det er det vi gjør. Vi gjetter oss frem til svar. Jeg tror ikke det finnes bare ett svar på noen ting. Likevel skulle jeg ønske det var flere enkle svar – på alt. En mor som er tre forskjellige mødre for tre brødre fordi de ikke kommer så tett (i tid). Fra begynnelsen av 80-tallet via slutten av 80-tallet til tidlig 90-tall. Muren falt i løpet av den perioden. Internett og mobiltelefoni kom senere. Vi hadde kabel, men jeg drømte om parabol. Vi hadde TV, men jeg drømte om lerret. Vi hadde leker, mye lego, men jeg drømte om elektronikk. Vi hadde bøker og jeg leste de.
Hvis moren er tre mødre er også faren tre fedre? Eller er faren bare faren som er på søken etter seg selv? Hva om du finner en av flere notatbøker til din egen far hvor han har skrevet ned en haug med eksistensielle spørsmål. Hva om du finner notatboken på et tidspunkt der din egen alder er den samme som din fars alder da han skrev ned spørsmålene? Det kan ha skjedd. Det kan ha vært både spennende å oppdage og vanskelig å ta inn.
En far som er fraværende for alle tre brødre, men likevel tilstede. Tilstede i savnet, i minnene, i flere av bildene. Handlet all jobbingen om jobb eller lønn eller noe annet? Hadde vi økonomiske problemer? Hvordan var relasjonene til mammas søsken, til pappas søsken? Hvorfor flytter familier rundt?
Å skrive ned spørsmålene åpner opp noe i meg. Jeg vil og jeg vil ikke dit. Jeg vil ikke klage. Jeg vil skrive. Jeg kan ikke bestemme hvilken vei det tar. Kan jeg tillate meg å være enda en middelklasse mann i midten av førtiårene med et behov for å skrive om sin familie? Sikkert ikke. Ikke hvis jeg skal være opptatt av “de andre”, men er jeg det? Kan jeg være en egoist? Kan jeg være opptatt av meg og mitt opphav? Det kan først være for egen del. Senere kan det være for de andre, først mine egne, så noen andre enn mine egne, hvis du skjønner.
En morgen midt på sommeren våkner jeg til kulde. Varmepumpen er satt til blå temperatur kvelden før, fordi det var varmt. Så er det noe som snur. Det er alltid noe som snur. Fra klam varme til iskulde.
Markøren blinker på skjermen. Heter det markør? Jeg leser romaner og blir imponert over alle ordene. Jeg tenker på læreren som sa det er for mange ord i verden. Han snakket ganske mye når det kom til stykket. Hm.
Det er like før jeg gir opp. Jeg må puste, ta en kopp kaffe, la markøren blinke litt til. Ikke gi meg helt ennå. Jeg har ikke så altfor mye å tape, annet enn tid. Den helvetes tiden!
Jeg vet ikke hvorfor vi flyttet utover den ytre rammen og narrativet. Det handlet om jobb. Jobb og utdanning. Fra Østlandet til Nord-Norge og tilbake, og en tur innom Sør-Europa på veien. Til Sør-Europa for å føde? Fordi Norge ikke var et godt land å føde i? Mange år senere er jeg med på fødsler på Østlandet og på Vestlandet. Det går an å føde i Norge.
I perioder bodde mine foreldre fra hverandre. Jeg hørte aldri noen snakke om skilsmisse eller brudd. Det var ikke det det var. Tvert imot. Det var sånn det var mulig å leve i ekteskapet. Man skal slippe hverandre fri i kjærligheten var mantraet. Med unntak av somrene bodde vi alltid med mamma. Hadde pappa sommerjobb? Hvorfor det? Var det økonomisk behov for det? Når vi bodde i Oslo bodde vi på østkanten. Skolen lå på vestkanten. Og jeg tenker på Lillelord.
De flyttet for å jobbe, og dro på ferie for å jobbe. Jobbet pappa i alle sommerferiene? Jeg tror nesten det. Hva gjorde mamma når hun ikke jobbet egentlig? Hun leste. Hun skrev på en oppgave. Noen ganger har jeg tenkt at det er i den oppgaven noe av svaret ligger.
Fragmenter, sa onkelen min. Du skriver fragmenter, sa han. Den samme onkelen som publiserer små notater på Facebook, med tvetydig tone: er han glad eller indignert? Buss for tog, som både er overraskende og hyggelig. Samtaler han overværer med tilhørende tolkning. Idiot.
En bror som er opptatt av at ting skal være ryddig og pent. En annen bror som ikke har kontroll på noe. Og så er det meg. Jeg liker å rydde, men jeg har for mange ting. Jeg vil gjerne ha kontroll, men det er for mye å ha kontroll på. En følelse av underlegenhet. Hva var det Gavin Rossdale sa til Ross Golan? I have a punitive super ego?
Noe sånt.
La oss kalle dette DEL 1.