Bare noe om livet. Om følelsene. Noe om filmer som gjorde inntrykk. Donnie Darko. Good Will Hunting. Noe om barndom. Noe å overlevere. Noe om at det bare er jeg som er meg og bare jeg som kan fortelle det som er mitt. Sånn som det er for alle. En god grunn til å ikke la oss besudle med kunstig intelligens og umiddelbare svar. Vi vet det vi vet. Hvis vi vet det alle vet hele tiden, mister vi identitet. Påstand. Nok en påstand. De er det mange av i verden. Noe om å bare skrive for å skrive, for å komme seg vekk. Noe om et flashback. Å skrive i bilen mens den lader er så 2012. Nå lader alt raskere. Alt går raskere. Noe om at alt går raskere. Bekreftet påstand. Den resonnerer. Flere sier det samme. Nok en gang sier vi det samme. Vi flyter sammen i konfluens. Theis skriver om forgrunn og bakgrunn. Flere ganger skriver han om det. Jeg får lyst å sende ham et brev, men hvordan gjør man det når danskene har avskaffet postvesenet? Får de ikke brev lenger?
Se på betongblokkene Blokhus Feriecenter er laget av. Se på de mens du hører på soundtracket til Donnie Darko og lader bilen. Se det på morgenen før solen virkelig har tatt tak. Det litt svake lyset treffer gråfargen i betonget. Er dette dommedag? Er det Terminator 2? En liten digresjon der, altså.
Hva er det jeg vet og hva er det jeg ikke vet? Hva er det jeg husker og hva er det jeg finner på? Hva er det med kaffe? Hva er det med øl? Hva er det med menneskene som beveger seg frem og tilbake, hit og dit, som jobber med sitt, hver for seg, tidvis sammenkoblet, men oftest alene. Er det ikke sånn?
Hørselen svikter, men jeg gjør ikke noe med det. Synet svikter, jeg bruker briller. Jeg må kunne lese. Jeg bør sikkert også høre. Et par pausesetninger der, altså.
Noe om hvordan de antar at du er. Noe om hvordan du kan avkrefte eller bekrefte eller ingen av delene. Noe om referansen til American Beauty: never underestimate the power of denial. Som jeg fortsatt ikke forstår, men som vitterligen passer der jeg tenker at det passer.
Noe om livet. Noe om livet. Noe om livet. Dette livet. Dette lille livet. Det lille livet. Noe om det. Kanskje også noe om at nok er nok.
Noe om savn. Noe om pappa og mamma. Noe om brødrene mine. Noe om gjentagelsene. Noe om mine sønner. Noe om min kone. Noe om meg. Noe om et oss. Et vi. Noe om oss mot dem.
Noe om sanden som blåser langs veien, hvor kommer den fra? Sand i Spania fra Afrika. Sand i Danmark fra... ? Pause. Setninger. Pause.
Noe om tankekjøret. De forskjellige tankene. De gode. De vonde. De plagsomme. De mindre plagsomme. Noe om alt mulig egentlig. Noe om menneskene jeg ser og projeksjonene jeg kaster på de. Ja, noe om det. Og noe om at jeg gruer meg til å forholde meg til mine egne foreldre, hvem jeg blir sammen med de, og at det ikke må være sånn, men det blir sånn, og noe om at jeg ikke er så opptatt av hvem sin feil det er, men noen sitt ansvar må det være. Det er alltid noens ansvar.
Noe om at jeg leser og leser, men kommer ingen vei. Noe om at jeg skriver og skriver, men følger ingen plan. Noe om at dette er å skrike i skogen. Det er ingen andre her, bare meg, meg, jeg. Jeg og meg. Ikke Jeg og Du som Martin Buber skriver om. Bare meg, meg, meg – og et jeg.
Noe om det, tenker jeg.
Noe om at jeg forteller min yngste sønn om Gudfaren og at jeg samtidig begynner å tenke på You've Got Mail og alle Gudfaren-referansene der. Noe om at han ikke vet hva mafia er, og jeg forteller ham det. Vil jeg at han skal like mafiafilmer? Vet ikke. Hva skjer med Al Pacino, Robert DeNiro, Dustin Hoffman når min generasjon (og de før meg) dør? Al, Robert og Dustin er selvsagt allerede døde, men hva skjer med minnene? Hva skjer med filmene? Er vår generasjons geniale filmer like geniale når vår generasjon opphører å eksistere? Noe om den nye tids genialitet. Alt går over. Noe om det.
Noe om at det får holde nå.